Kjenn oss / fotoutstilling

Fotografier kan dokumentere, fange øyeblikk eller stemning, hjelpe oss å huske, finne sammenheng eller uttrykke det ord ikke kan. Alle fotografene i denne nettutstillingen tilhører nasjonale minoriteter eller har samisk bakgrunn. De ønsker å formidle sin hverdag gjennom bilder. Deltakerne kommer fra ulike deler av landet og har variert bakgrunn. For eksempel bidrar Wenche Tangen med bilder fra utstillingen 'Slektstreet' vist på Finnskogen. Andre viser bilder fra reiser eller sine hjemsteder. Noen har en spesiell interesse for foto, mens for andre er det en del av den digitale hverdagen. Deltakerne har selv valgt motiv og skrevet tekster til bildene.

---

Hvem er jeg og hvem ser andre at jeg er? © Kristine Tjåland Braut, Honningsvåg

---

Sterke farger er viktig når landskapet ofte går i hvitt . © Kristine Tjåland Braut, Honningsvåg

Barna danser i bakken og ser på turistbåtene. © Kristine Tjåland Braut, Honningsvåg

Samisk BlimE-dans med hurtigruta på kaia. © Kristine Tjåland Braut, Honningsvåg

Kaosbilde fra markeringen av den samiske nasjonaldagen. © Kristine Tjåland Braut, Honningsvåg

Reinen svømmer over Magerøysundet. © Kjellbjørg Mathiesen

To speak or not to speak. Muntlig språk kan være usynlig, mens skriftspråket er tydelig svart på hvitt. De største barna vender seg tilbake i tid, jenta gynger fremover og man kan ane at hun "lager lyd", åpen for endring. © Kristine Tjåland Braut.

Kulturer møtes. © Kristine Tjåland Braut.

Tre stammers møte. © Wenche Elveslett.

Finner ro i naturen. © Wenche Elveslett.

Naust bygd rundt 1920 med kvensk sisu. Den første yrkesskolen i Troms fylke. © Wenche Elveslett.

Læstadianismen vokste vi opp med. Urter til medisinsk bruk fra Læstadiusmuseet i Pajala. © Wenche Elveslett.

Gamle ting som ble brukt av mine forfedre. © Wenche Elveslett

Kvensk sølje. © Wenche Elveslett

Kvensk sanghefte. Laulu betyr å synge. © Wenche Elveslett

Trådsløyd og strengarbeid knyttet til romanikulturen. © Lillan Støen

© Lillan Støen

Håndverker selger sine produkter. © Lillan Støen

© Lillan Støen

Varme minner fra tiden vi var mer reisende. Piknik på romsk vis. © Natalina Jansen

Taternes landsforernings stand på Arendalsuka. © Lillan Støen

Minnesmerke for rom og sinthi i Berlin. Vi må aldri glemme. © Natalina Jansen

Den aller fineste utsikten. © Silje Lundberg

Heldigvis er det hull i gjerdet så også hun fikk utsikt til scenen. © Silje Lundberg.

Lillesøster på Riddu riddu. © Silje Lundberg.

Det beste med sommeren er alle festivalene. © Silje Lundberg.

Veiviserne våre reiser rundt til skoler i landet og har en dialog med ungdommer som seg dem selv. Prøver å forklare hvordan det er å leve som norsk jøde i Norge og avmystifisere fordommer og konspirasjonsteorier om hva jøder er, hva vi feirer og hvordan vi forholder oss til Israel. © Anne Sender

Fordi vi bare er drøyt 700 medlemmer i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo må alt gjøres på frivillig basis. Disse gutta både lager mat til de jødiske festene, ordner administrasjon og undervisning og passer på sikkerheten vår så ikke noen ødelegger for oss. Det er egentlig det som gjør at menighetsjobbing er fint fordi vi deler på sorger og gleder i felleskap. Det sosiale nettverket av gamle og unge passer på oss når vi strever og når vi feirer. © Anne Sender

Kanskje det morsomste og mest verdifulle en familie er med på er de jødiske sommerleirene som begynner når barna starter i skolen. Første gang hjemmefra og foreldre har bakt kaker og stekt kyllinger i ukesvis, funnet frem til ungdommer som vil være leirmammaer og pappaer, bidrar til å planlegge jødiske aktiviteter med gamle tradisjoner, sanger og lek. © Anne Sender

Hanukka som feires i åtte dager i desember er også en gledesfest der åtte lys skal tennes av hver og en og settes i vinduskarmen så alle kan se dem. Handler om å våge å identifisere seg og stå opp for egen historie og tradisjon. © Anne Sender

MIESKU PUTINBJØRKA. Skogfinner benyttet i eldre tider voodoo for å få utløp for følelser mot mennesker de følte seg maktesløse ovenfor. Dette lærte jeg om på et foredrag på biblioteket om skogfinner som voksen. Når slektninger i tidligere ledd døde unge, blir ikke gamle tradisjoner holdt i slekter, og mye skulle man også skamme seg for. For å kunne vise unge skogfinner hvordan naturen var budbringer/medsammensvoren i eldre tider, før digitalisering, ble rotsystem benyttet som budbringere en sen, mørk høstkveld. © Wenche Tangen

FANGSTMANNENS SPINNAKER. MIN FAR. Flittig fangstmann, fanget på sin båtplass, med god seilvind i den hullete spinnakeren, foreviget i soloppgangens morgendugg. Har menneskeheten fortsatt araknofobi mot andre kulturer enn sin? © Wenche Tangen

FORSTOKKET FORNORSKET. MIN FARFAR. Han ble født odelsgutt og ble farløs ung, og i tillegg til å drive gård under sin mor, måtte han ut og jobbe for storskogeier med hogst, kjøring med hest og fløting, på andre siden av sjøen fra småbruket. Dette medførte brakkeliv på ukedager, hvor hans kone og iblant barn, ble med til brakka for å stelle og hjelpe til. Farfar døde av hjerteinfarkt 46 år gammel i skogsbrakka, hvor hans kone og sønn står ved senga og febrilsk hyler etter hjelp langt inne på skogen. Min far var 11 år, og ikke odelsgutt. Farmor 39 år, odelsgutten 18 år. Onkel fikk en vond beskjed når han hadde steget i gradene. Far og farmor fant seg et etter hvert midlertidig nytt hjem i nærheten så far kunne gå og besøke sin farmor. Stokkene på skjæret, på motsatt side av sjøen der farfar døde, viser et tverrsnitt av blodårene etter et liv med fysisk slit, flesk, sprit, akkord og isvann mot hud. © Wenche Tangen

KELO FARMOR. Furu er et treslag som tåler og vokser i ugunstige forhold. Furuer som dør en naturlig død i alderdommen står igjen som bautaer blant sine etterkommere, med smilerynker i stammen der de har utallige vridninger etter å holde ansiktet mot sola, mens jorden roterte. Farmor stelte for mennesker i hele sitt liv, og ga omsorg så langt hun tålte hele sitt liv, uten å miste sitt rotfeste. Farmor mistet sin mor i barsel som fireåring og måtte flytte i fosterhjem uten videre kontakt med biologiske søsken eller far. Langt inn i min barndom dro hun også til sitt fosterbarndomshjem for å vaske og stelle for fostersvigerinne og hennes datter. Hun er kelo. © Wenche Tangen

TILSPIKKET MORFAR. Min morfar gikk inn i historien 10 år før jeg ble født. På grunn av sitt særdeles gode håndverk ble han intervjuet i Agderposten i hans tid. Morfar lagde hardingfeler, snusdåser, munnharper, staskniver, brukskniver, smidde også knivblader selv i smia si, var blikkenslager, humorist, og bodde i en liten rød stue. Journalisten spør min morfar om han er en altmuligmann. «Nei, jeg er en ingentingmann.» Han var tater. Ingentingmann. Jeg kjente aldri min mor og hennes familie. © Wenche Tangen

PIKNIK INN I DØDEN. Hvem er jeg? En sjel som holder seg flytende inn i solnedgangen. Min kirke er her, mine forfedres sjelers gravlund er her. Dette er hellig grunn. Men. Jeg eier den heller ikke. © Wenche Tangen